husmorvikaren

...det har vært en del trøbbel og omveier og derfor har jeg valgt denne løsningen. Jeg snakker ikke om min mann, men om blogg.no. Er ikke så altfor imponert og velger derfor å blogge videre på blogspot.com.

Legoland nærmer seg. Klær er pakket, niste smurt, drikke er i bagen og leker og litt tidsfordriv er i mammas veske. Erfaringsmessig er det greit å ha litt nødproviant og drikke for små kropper som skal sitte noen timer i bil og på båt. Det er deilig å kunne kjøre litt lengre strekninger uten å måtte stoppe hele tiden. Dessuten er det langt mer økonomisk å ha dette med hjemmenifra enn å ha stadige bensinstasjonstopp. Der snakket nok den tidligere bankrådgiveren........

....hvorfor blir vi oransje i huden vår om sommeren?

Nå skal jeg ut og nyte solen! Men, så utrolig deilig å "få tilbake" kjøkkenet sitt igjen......

Vet helt klart om et par andre ting man kan gjøre en sen onsdagskveld også, men her i huset falt valget altså på å leke mekke-mikkel med oppvaskmaskinen. Bunnplata var full av vann (jepp, her har vi gjort leksa vår....) grunnet tette avløpsrør, dermed måtte man skru seg igjennom diverse deksler for å komme inn til motorrommet i bunnen. Denne er nå tørket og oppvasken på benken skal bort i morgen (kunne selvfølgelig vasket opp for hånd, men.......). 

Er kanskje ikke vår beste disiplin..... Synes det er så vanskelig å si hva vi vil gjøre i sommerferien neste år for eksempel.... Tror nok det kan ha noe å si at vi har barn som i perioder har krevd litt mer enn andre. Sykdomshistorier har gjort at vi har måttet avlyse mange avtaler og planer opp igjennom. Etterhvert kvier man seg litt for langsiktige planer fordi man vet av erfaring at ting kan dukke opp. Etterhvert har imidlertid barna blitt større og vi har fått mer rutine. Men nå har kanskje ting slått ut litt andre veien.

Å være huseier er ingen spøk. Etter noen år i gamet har man vært lærling i opptil flere fag, -elektriker, rørlegger, tvmontør, septikktømmer, skadedyrskontrollen, snekker, maler and so on. 

Det ble en liten ufrivillig bloggferie fra denne kanten. Blogg.no var nede grunnet hackere og når de omsider kom opp igjen var jeg langt inne i 17. mai forberedelser og overnattingsgjester. 

For en dag! For en sol, og for et vær!!! Her har vi fortrengt de siste dagers hendelser og bare kost oss. Bonusen ville overhodet ikke være i barnehagen i dag, så han fikk være med mamma. Vi har sett de to eldste gå i 17. mai tog med skolen (øvelse vel og merke) og nå når Prinsessen og Gullet var ferdig på skolen gikk vi for å møtte de. Hele gjengen fikk is og vi satt og så på livet. Mye stressede mennesker ute!!! Her i huset later vi som om vi har full kontroll (presiserer later som!!!) og har litt å ta igjen nå utover ettermiddagen. Ingen skrekkscenarioer så langt. Vel, rørene klukker som bare det.... Men ute i solen er det jo ikke mulig å høre det. Andre ville kanskje sagt at det var å fortrenge problemene, men pyttsann. Nå er det bare å se opp og frem! Sunshine here we come!

Onsdag:

Husmorvikaren har en fortid som ekstrahjelp i en av hovedstadens utstyrsforretninger. I denne tiden var jeg nygift, forelskert, gikk veldig opp i husmorrollen, -og fullstendig fjern! Denne butikken var ekstremt opptatt av service og vi sa "Unnskyld, kan jeg hjelpe dem med noe?" sånn cirka 200 ganger hver dag. Husmorvikaren trives og synes etterhvert hun har rutine på denne jobben. Det er skummelt det! Når man ikke lenger tenker over hva man gjør!.... Fruen går nemlig en sen ettermiddag rundt i butikken, får øye på en ung, kjekk herremann, pen i tøyet og rett og slett ganske så flott. Undertegnede går mot han og mener selvfølgelig å spørre om hun kan hjelpe han med noe, men ut av munnen kommer det helt andre ting...... Tankene mine var nemlig på hva vi (og da mente jeg jo selvfølgelig mrT og meg) skulle ha til middag, og da spør jeg denne herremannen om akkurat det, -"Hva skal vi ha til middag i dag?" Åhh, kjære all verden!!! Han ble sånn passe lang i maska og jeg fikk ikke frem et eneste ord til. Han så bare måpende etter meg der jeg snudde på helen og sprang inn på bakrommet (akkurat som det skulle gjøre saken noe bedre????!!!). Stakkars mann. Han må jo ha lurt på hva i himmelens navn jeg tenkte på??? Blir fortsatt flau når jeg tenker på denne seansen her, men nå klarer jeg ihvertfall å le av det! Hva han gjør er jeg mer usikker på? Han lurer mest sannsynlig på om han var utsatt for tidenes dårligste sjekketriks?? 

MrT har holdt fortet her en stund i kveld med tre egne barn og lilleT, mens jeg og min søster var på kirkegården og plantet hos mamma. LilleT er en skjønn frøken som har en egen evne til å sjarmere tante og onkel i senk. I dag gjorde hun forsåvidt også det, men noen nye takter var det. Her er det en frøken med vilje og besluttsomhet! Hun fattet raskt interesse for dette trommesettet vårt (ja jeg vet, det skulle vært i garasjen for lenge siden...) og ville gjerne teste litt. Etterhvert blir hun litt varm i trøya og slår løs på det, fra siden vel og merke. MrT sier "nei" med bestemt stemme. LilleT snur seg og smiler. MrT prøver igjen, -"Nei T". LilleT snur seg igjen og gliser bare enda mer. Sånn holder de på og vi må nok bare innse at denne lille frøkna har et stort potensiale til å få det som hun vil ihvertfall her i huset..... Det er nemlig ikke lett å være streng onkel og tante til en liten frøken som kikker på deg med store blå øyne og smiler.......

Her i huset har vi tydeligvis fått en solid dose forkjølelsesvirus. Her hostes det, nyses, snørres, føtter fryser og kropper svetter. Fordelen er at det ser ut til at de tre håpefulle har synkronisert det litt, så forhåpentligvis slipper vi å ha dette sirkulerende i huset i ukesvis. Forbruket av papir til å tørke neser har nådd uante høyder og en mamma som var litt lei og forsynt av å være en sånn nesetørkemaskin oppfordret de små til å gjøre dette selv. Bonusen er ikke helt rutinert, så han assisteres for deretter å bli oppfordret til å gå å kaste papiret selv. Da ser Bonusen vantro på meg, gjør brekningsfornemelser og gir beskjed om at, -"nei jeg spyr av det!!!".... Ja, ja det kan jo hende at mamma også har vært inne på den tanken....

Fredag: Gullet har overnattingsbesøk. De har det utrolig gøy og vi begynner å få en idè om hvordan det skal bli med tenåringer i huset....De sovnet vel sånn ca en time før oss.....

Noen ganger skjer det at vi får vinflasker stående med bare litt vin igjen. Det er ikke alltid at det frister eller kan drikkes der og da, men da kan det være lurt å fryse dette ned i små biter. Vinrestene kan helles i isterningbokser, plastbegere el. Disse vinrestene er ypperlig å bruke i feks sauser, supper, gryteretter (rød), fiskesupper (hvit) som smakstilsetter.

Med tre barn og foreldre som synes det er greit med ordentlige leker så har vi etterhvert opparbeidet oss nok lego til en ny landsby i legoland. Vi har brannstasjoner (vi snakker flertall her ja...), politistasjoner, Indiana Jones, StarWars, speedbåter, trucker, Prinsesseslott osv osv. Jeg må innrømme at jeg begynner å bli småsprø av hele legoinnvasjonen her i huset. Hva gjør man med slikt? Bokhyller er fyllt opp, kommoder og benker likeså. Det er jo snart ikke til å komme frem noe sted. Og tro nå ikke at man kan snike noe unna! Maaaammmaaaaaa, hvorrrr eeeerrrr laserpistolen til Luuukee Skywaaalllkkkkeeeerrrr???... Ja, si det? Du kan jo begynne med å sjekke i arresten på politistasjonen, alternativt om en av brannmennene har fått det med seg? Ikke det? Prinsesseslottet da? Kanskje Prinsen må beskytte Prinsessen med sverdet sitt og i farten tok feil? Inni speedbåten? Bilen til Indiana Jones? 

I går kveld ble nok en tur tilbakelagt med en god venninne og joggesko. Vel hjemme igjen blir vi stående å prate litt og plutselig kommer dachsen til en av naboene springende. Jeg hadde observert denne løs tidligere på dagen også, og det liker jeg ikke med tanke på at vi har tre små som beveger seg litt rundt husene her. Men om man skal rangere alle disse hundene vi har møtt i det siste ift hvor skumle de virker så kommer jo ikke en liten dachs akkurat øverst. Iallefall, denne lille hunden svinser rundt bena våre både lenge og vel før naboen reagerer og prøver å rope den inn. Den hører selvfølgelig ikke, tilslutt kommer eieren mot oss og vi kommenterer som sant er at den ikke virker så veldig interessert i å høre. Vi småprater litt og så forteller hun med den største selvfølgelighet at de har lært den opp til å bæsje på dette lille friarealet!!!!! HALLO!!!! Jeg tror jo nesten ikke det jeg hører. Er det mulig? Slippe løs bikkja si for å la den springe over veien for å gjøre fra seg?? Dette er en grønn plen uten lekeapparater eller noe, men det er jo stadig noen som går over der. Blant annet barna i nabolaget. Min venninne kommenterer at "Oj der går jo barna hele tiden" , hvoretter jeg følger opp med "Huff ja, for håpe de ikke tryner oppi det her". Svaret til hundeeieren var at vi måtte jo vite det at det var ikke sånne "kaker" som de snublet i, det var bare små klumper. Vet du, det synes jeg er fullstendig uinteressant. Bæsj er bæsj. Barn ramler der de ramler. Båndtvang er båndtvang. Friområder er ikke offentlig toalett for hunder og jeg kjenner at det koker litt her nå....... Det er kanskje ikke så rart det blir noen debatter om hunder og hundeeiere rundt omkring. Argh..........

Da jeg var liten var bursdagskort helt obligatorisk. Alle hadde med det. Men der føler jeg virkelig at tidene er i ferd med å endre seg. Jeg har pleid å ta vare på kortene ungene har fått til bursdagene sine, men jeg synes det blir færre og færre fra gang til gang jeg? Vel, våren er et skikkelig stort bursdagskalas så i dag har vi masseprodusert litt. Vi går for en relativ enkel variant med papp, litt oppklippet fint papir, klistremerker og krøllet gavebånd. Stor stas å gi bort sammen med gavene. Prinsessen ombestemte seg forøvrig underveis og dedikerte det som skulle være kort til en 6 års bursdag til mamma og pappa!

Vi har den siste tiden hatt nærkontakt med diverse hunder. Barna synes dette er stas og vi har snakket mye om disse to store hundene (Ridgebacken og Rottweileren) og Flatcoaten. Den ene hunden har det noe orginale navnet Taxi. Mon tro om de synes det er stas å gå rundt å rope på "Taxi"  når de går tur? De vil nok iallefall få noen blikk.  Ser dere en noe forvirret gjeng i skogen som roper etter Taxi så kan dere nok anta at deler av husmorvikarens familie er representert der. Et slikt navn vil jo nødvendigvis by på noen misforståelser, sånn som når mrT ikke skjønner hvorfor i all verden min søster skal ta taxi til oss? (de har bil, sykkel og er relativt spreke i den familien...). Spørsmålet var jo ikke om hun skulle ta taxi til oss, men om hun skulle ta med "Taxi" til oss!!!........Spent på fortsettelsen for å si det sånn.... Har en mistanke om at dette bare er starten på en rekke misforståelser og forvirring rundt dette hundenavnet :-)

MrT har (som en del andre menn?) tilbragt kvelden foran tv`n takket være en eller annen fotballkamp. Fordelen for meg var at han satt hos naboen, så jeg har hatt hus og hjem for meg selv en stund her nå. Vel hjemme igjen dumper han ned i sofaen ved siden av meg og siden jeg er litt skravlesyk så sier jeg fortell da. Jeg sikter selvfølgelig ikke til fotballen, men noen ting vi hadde oppe til diskusjon her tidligere i kveld. Hva skjer? Denne mannen min som til vanlig kommer med tilbakemeldinger som ok, jaaa, nei, kanskje? leverer en hel avhandling i løpet av to minutter om en pinlig kamp med en talentløs dommer og alt som gikk galt. Når jeg sa fortell da, så var det jo ikke akkurat fotballen jeg refererte til.... HVA er det med menn og fotball? HVOR ble det av den gode samtalen vi begynte på her tidligere i kveld? HVORDAN kan den gå i glemmeboken i løpet av en 90 minutters kamp? HVA er det med denne stakkars dommeren? MrT er pt ikke i stand til å føre en sammenhengende samtale om noe annet enn pinlige seanser ute på banen. Dommertabber og spillestil er det eneste som surrer rundt oppi hodet hans. Så nå etter at jeg uttrykte litt misnøye med valg av tema på "fortell da oppfordringen min", så hoppet han rett tilbake til ok, jaaa, nei, kanskjemodus. Men nå kjenner jeg at det kanskje er like greit. Den røde tråden er borte for lenge siden for å si det slik.... 

Sitatet er ordrett fra min 90 år gamle mormor som har tilbragt de siste to ukene på sykehus. Nå er hun lei! Å være 90 år er i seg selv en bragd.  At man da plutselig må forholde seg til en hel haug fremmede mennesker er jo nesten en like stor når man er såpass gammel og har klart seg selv hele tiden. Hun ligger på firemannsrom og disse fire menneskene er jo ikke i nærheten av å ha samme døgnrytme, sovner den ene kan man vedde på at en av de andre får en telefon og snakker kjempehøyt. Leger som kommer og går, sykepleiere av og på vakt, mat som ikke er helt sånn man er vant med, alle tingene som man er vant med å ha rundt seg hjemme som man savner, naboene, lydene i huset. I dag hadde jeg bare så vondt av henne, Hun er så sliten og lei, hun savner tingene sine og å få ro rundt seg. Hun mener ikke å klage og hun må være en av de tøffeste jeg kjenner, men det er lov å bli oppgitt. Mener ikke å klage jeg heller, men noen tanker gjør man seg jo. Vi lever tross alt i en særdeles priviligert del av verden med mange offentlige goder og vi er heldige som har et helsesystem som ivaretar oss. Men, det er også lov å ta innover seg at ikke all rasjonalisering og økonomiske bevilgninger er sett i lys av hva som er best for pasientene, men hva som er mest økonomisk lønnsomt for de som sitter med regningen. Er denne type prioriteringer til det beste? For hvem?

Jeg har helt klart et potensiale for å klare meg som nattarbeider. Jeg kvikner jo til som bare det. Arbeidslysten kommer krypende med mørket og jeg føler meg ikke trøtt i det hele tatt. Her vaskes det, ryddes, klær brettes, sekker pakkes og ikke minst jeg krangler med alle tekniske installasjoner her i huset. Jeg ble nemlig "den utvalgte"  til å dra innom butikken i dag da vi ikke fikk vårt nye videokamera til å "snakke med" mac`n. Dette resulterte i en lengre innføring i diverse bilde og redigeringsprogrammer, bluetouth, scanner og annet snacks. Vel hjemme blir jeg grønn i ansiktet av å ikke huske alle detaljer og tiden går fort når man sitter å knoter i vei. Siste prosjekt var å lage en bildecollage i photoshop, men selv jeg innser at når klokken har passert 02 er det på tide å innse at slaget er tapt og å kapitulere. Irriterende som bare det.....argh.... Vår kjære C (fotostudenten) befinner seg for tiden i Oslo, men siden hun er en racer både på mac, alskens tekniske spesifiseringer og photoshop vurderer jeg nå om å be om en 24 timers servicetelefon til henne. Tror hun er den eneste som kan redde nattesøvn og mørke ringer under øynene nå.....

Blå Bolsøy helt lik den på bildene, men det må nok innrømmes at den slanke frøkna på bildet ikke er meg da bildet er lånt fra Husfliden.

Søndag skal vi i konfirmasjon. Det betyr bunad og i kjent stil er den ikke forsøkt på. Den MÅ passe om det så betyr at jeg drikker en halv kopp kaffe og spiser en kransekakebit til søndagen. Nå skal det sies at jeg har gjort en liten innsats her i dag for å holde aktivitetsnivået oppe iallefall. Vi har gått til skole og barnehage i dag, noe som er stor stas. Eller det vil si, Bonusen syklet. En stolt gutt som ankom barnehagen med sykkelhjelm og matboks på bagasjebrettet. Litt lettere å motivere han til å være med på denne turen på morgenen når han kan sykle. Vel hjemme tok jeg fatt på bilen innvendig. Det var på tide! Ungene må ha sikret seg mat- og lekerasjoner for et par måneder fremover i bilen. Det vi har manglet den siste månedene dukket opp her. Hårspenner, kastanjenøtter, diverse lego, en isskrape, et assortert utvalg pastiller osv osv. På ettermiddagen var det dugnad på skolen. Min venninne G og jeg valgte litt multifunksjoner her: Vi stilte opp for skolen. Vi jobbet. Vi var i aktivitet. Vi lot mann og barn bli igjen hjemme. Vi skravlet. Vi var ute i solen og vi fikk en god dose sand og støv over oss. Vel hjemme i sofaen ringte en annen venninne, mrT tar telefonen og sier som sant er at jeg er plantet i sofaen med mac`n. Da hadde jeg likson landet litt for kvelden. Min venninne har det ikke med å gi seg så lett og jeg ble beordret ut på tur NÅ. Vet ikke om det var kropp eller hodet det var vanskeligst å motivere, men så var det noe med denne bunaden da.... Joggeskoene kom på igjen og en times tur ble tilbakelagt.  Er stygt redd for at dette nærmest blir som en dråpe i havet å regne med tanke på søndagens bunadspåkledning, men bedre enn ikke noe? Og det er jo tross alt fem dager igjen... Husmorvikaren jobber som kjent best under press......

Bonusen og Gullet tok 17. mai klippen på lørdag. Prinsessen og mamma`n var med som konsulenter og bivånet det hele. Gullet er en relativ grei klipp, kort, kort, kort. Bonusen derimot er i en alder av fem en ekte rocker, og ekte rockere har som kjent rockesveis.... Han skal derfor IKKE ha det kort og nåde den som er litt røff med saksen når han må til pers. Prinsessen mente at hun også burde klippes, men siden dette var en utpreget gutte-/herrefrisør, så ble det hennes tur i dag. Time ble bestilt, stol inntatt, kappe på og here we go. Denne Prinsessen vår er tydeligvis i en periode vår hun skal passe på alt og alle, og snakke til alt og alle. Henvent til den stakkars frisøren så legger hun seg opp i det meste som skjer og snakker i vei om at det ser både skeivt og rart ut. Frisøren var jo knapt halveis, men ting tar tid med hårpryden til denne familien (masse hår, tykt hår, uregjerlig hår osv osv). Da vi var ferdig hos frisøren, gikk turen innom matbutikken. Vel fremme ved kassen kikker Prinsessen bedårende på kassamannen (ingen dame her nei, men en ung gutt i starten av tyveårene...), smiler innbydende, kaster på håret og forkynner høyt og tydelig: "Jeg har klippet håret mitt!".  Mamma`n blir litt perpleks over denne Prinsessen som inntil for få måneder siden var veldig sjenert og forsiktig. Kassamannen prøver å følge opp og spør "Tok du mye da?". Mamma`n som var litt forbauset over Prinsessen og hadde en begynnende latter på lur allerede, begynner selvfølgelig å le akkurat da. Kassamannen går i ett med tomatene og mamma`n likeså. Prinsessen ser på meg med store øyne og spør hvorfor i all verden jeg ler!!! Stakkars gutt, han prøvde jo bare å være hyggelig, men når jeg begynte å le så ble han jo selvfølgelig brydd. Jeg tror ikke han er homofil, jeg tror ikke han har en stor interesse for hårlengder, jeg synes ikke det var et tåpelig spørsmål. Tvert i mot så ble jeg imponert. Han var en kassamann som var hyggelig mot en Prinsesse i butikken. Men han kunne jo ikke vite at det var et lettet mammahjerte som boblet av latter og glede over en liten frøken som stadig imponerer. 

MrT er på jobbreise nå. Dette krever stort sett en trillekoffert og litt pent tøy til middagen på kvelden. I går skulle han gjøre klar for ny tur og begynte å lese innkallelsen. Det ble stille, leeeenge........... Kremt, det står her at vi skal på tur i fjellheimen. Dette kom mildt sagt litt brått på han og etter en kjapp sondering av garderoben hans skjønner han at det må handles noe nytt. Han hadde sånn ca 20 minutter på morgenen i dag til rådighet før han skulle plukke opp kollegaen. Fruen leverer barn på skolen og i barnehagen, hopper inn i bilen som konsulent og vi drar til nærmeste sportsbutikk. Bukse, jakke, fleece, NÅ! Hmmm, tror ikke vi har størrelsen din, veeeeeent litt, neeeiii, kaaaaanskje??.... Vi gir opp, hiver oss i bilen og drar til neste (og siste) mulighet. Her treffer vi en mann som tar hintet med en gang og organiserer følgende. Han finner varer, jeg er håndlanger og mrT kommanderes inn i prøverommet. Løpebåndet aktiveres: 

En tur for å låne tilhenger av svigermor og svigerfar resulterte i barnevakt fra lørdag til søndag. De syntes det var på tide at vi kom oss ut for "å få litt luft". Utrolig hyggelig gjort, veldig deilig, men så er det kos å få de tre må hjem igjen også da! Barna har helt klart ikke lidd noen nød. Farmor og farfar kjører 24-timers service, full a`la carte restuaurant, godtebutikk i kjøkkenskapene, Disney fra kl 07 og jammen kom ikke Prinsessen hjem med en Chanel lebestift og Lancomè pudder (som farmor nesten hadde brukt opp vel og merke). Kan ikke skjønne hvorfor de ikke vil være med hjem igjen?......

Husmorvikaren hadde bursdag her forleden, men siden hun valgte å tilbringe kvelden på førstehjelpskurs i stedet for å ha selskap så drypper det inn litt gaver nå og da. Sist ut var svigermor og svigerfar. Svigermor er en flott dame som ikke gir slipp på hverken lebestift eller neglelakk i en alder av 77 år. Gavene fra de bærer derfor ofte preg av at hun er godt kjent i byens parfymerier. Lite visste hun om at jeg hadde tenkt tanken på å finne en freshere sommerparfyme, men tiden til å sjekke ut hva som fantes har ikke vært tilstede. Så når jeg pakker opp gaven så viser dette seg å være en nyhet fra Versace som lukter alledeles fantastisk. Versense er en soleklar favoritt denne sommeren! Heia oppdaterte svigermødre!

I ettermiddag har hele gjengen vært avgårde for å grille hos venner. I bilen tar vi en oppdatering på hvem som er hvem, hvordan man oppfører seg (det er nemlig ikke alltid at sånt sitter hos de små fra gang til gang for å si det slik.....) og ikke minst, -vi minner om at de vi skal til har hund. Her snakker vi Rhodesian Ridgeback som er store hunder på over 50 kilo.....  Bonusen er veldig klar på at hunder er søte og han er iallefall ikke redd for de! Vel fremme blir han litt mer betenkt. Her er det nemlig TO store hunder, kanskje mamma kunne bære han over gårdsplassen? Husmorvikaren er jo ikke akkurat den tøffeste selv når det kommer til store hunder, så med Bonusen som alibi går vi avsted over gårdsplassen uten å hilse så veldig på disse hundene. For undertegnede så disse hundene nokså like ut i mine øyne der og da. Enormt store! Voldsomme? Farlige? Skumle! Jeg hadde jo ikke akkurat tatt meg lengre tid enn nødvendig på min vei mot terrassen og hadde ikke kikket så altfor nøye på de. I all min uvitenhet presterer jeg dermed å spørre om dette er samme type hunder? MrT kikker rart på meg (noen ganger tror jeg han lurer litt, men jeg anser meg selv som relativt oppegående altså.....). Svaret er at dette (Ridgeback eieren peker på den andre hunden..) er jo en Rottweiler. Hmm, vel, akkurat ja... du skjønner hunder er ikke akkurat min greie.....Mens jeg prøver å pense samtalen over på noe annet så surrer det rundt i hodet mitt om Rottweilere, bitt, slåssing og alle andre scenarioer jeg kunne komme på. Men, det skal sies at dette var hunder som oppførte seg veldig bra og eiere som hadde full kontroll. Skuldrene mine kom ned til normal høyde etter ikke så altfor lang tid. Og når alt kom til alt var det veldig effektfullt som underholdning for barna. Sjelden har vi vært i et grillselskap hvor våre tre barn har tilbragt drøyt tre timer på terrassen uten et spørsmål om å gå ned i hagen. Der var nemlig hundene og de (og mamma`n) synes det var langt tryggere at de betraktet det hele litt på avstand......